Martin Luthers kall
Det var den 2. juli, året var 1505. Jeg
var på vei hjem fra mine foreldre, og var god og mett når jeg dro derifra. Jeg
skulle tilbake til Erfurt for å studere videre
i juseen. Når jeg nesten var framme, bare et par timer unna. Kom det plutslig
et fryktelig tordenvær. Det lynte kraftig og det kom nærmere og nærmere, det
var ubehagelig og skummelt å gå der alene i mørket. Plutselig slo lynet ned
like ved meg, før jeg viste orde av det lå jeg på baken, lufttrykke var så
sterkt at det hadde slåt meg overende. Jeg var livredd og trodde min siste time
var kommet, før jeg viste ordet av det hørte jeg min egen stemme skjære gjennom
natten. Hjelp, hellige Anna, jeg vil bli munk! Anna er gruvearbeiderenes skyttshelgen,
og jeg har jo vokst opp med pappa som gruvearbeider, det var derfor noe godt og
trygt ved å kalle på henne.
Da jeg kom frem til Erfurt fortalte jeg vennen mine om det som hadde skjedd meg på veien. Det var uenighetn blandt dem. Noen sa at et løfte er et løfte, andre sa at det jeg hadde sagt i dødsangst, kunne jeg heller ikke holdes ansvarlig for.
Det var ikke første gang jeg hadde tenkt på å gå i kloster, nå ga det meg egentlig ikke et valg. Det var bare en ting som var fornuftig å gjøre. Gå til et kloster og bli munk. Det må jo være Gud som har grepet inn i livet mitt. Det eneste riktige nå er å følge ham.
Jeg sendte et brev hjem, min far var rasende, Mine venner var lei seg, men har allikavel sagt ja til å ha et siste måltid med meg i kveld før de skall følge meg til klosteret i morgen.
Jeg må innrømme at jeg er litt spent og nervøs på en og samme tid. Dagen etter dro vi som avtalt til klosteret, dette ble starten på et helt nytt liv.
Da jeg kom frem til Erfurt fortalte jeg vennen mine om det som hadde skjedd meg på veien. Det var uenighetn blandt dem. Noen sa at et løfte er et løfte, andre sa at det jeg hadde sagt i dødsangst, kunne jeg heller ikke holdes ansvarlig for.
Det var ikke første gang jeg hadde tenkt på å gå i kloster, nå ga det meg egentlig ikke et valg. Det var bare en ting som var fornuftig å gjøre. Gå til et kloster og bli munk. Det må jo være Gud som har grepet inn i livet mitt. Det eneste riktige nå er å følge ham.
Jeg sendte et brev hjem, min far var rasende, Mine venner var lei seg, men har allikavel sagt ja til å ha et siste måltid med meg i kveld før de skall følge meg til klosteret i morgen.
Jeg må innrømme at jeg er litt spent og nervøs på en og samme tid. Dagen etter dro vi som avtalt til klosteret, dette ble starten på et helt nytt liv.
Den hellige trappa
Det er ganske surt og kaldt når vi ankom Roma januar 1511. Jeg og en eldre ordensbror hadde fått i oppdrag å prøve å kontakte paven, kardinalene eller kuriens sekretær, men forgjeves ble det. Vi fikk ikke kontakt med noen. Siden jeg allikavel måtte oppholde meg i Roma i 4 uker, fant jeg frem en reisehåndbok for pilgrimmere. Jeg ønsket å oppsøke de plassene hvor selv munker kunne få avlat. En av de plassene jeg kom over var Scala sancta. Dette er en trapp som Sankt Helena fikk fraktet fra Jerusalem til Roma. Det er den hellige trappen hvor Jesus skal ha blitt dømt av Pontius Pilatus. Derfor har det blitt en tradisjon å kryppe de 28 marmor trinnene. Det er strengt forbudt å gå i denne trappen. Jeg begynte så å
krype på mine knær, mens jeg ba. Selv om jeg er en from munk, kan jeg aldri strekke til for Guds herlighet.
Jeg vil aldri kunne være god nok.
Mens jeg krøp på mine knær opp trappen. Var det som om en gledens lyst kom over meg, og jeg fikk en trang til å reise meg. Jeg reiste meg opp og sa høyt og tydelig. Hvem vet at det er slik? Med dette tenkte jeg på at Gud har aldri sagt at vi kan gjøre opp for våre synder på denne måten. Nåden er en gave fra Gud siden han er barmhjertig ovenfor oss syndige mennesker. Derfor ofret han sin sønn for oss.
Denne hendelsen fikk meg til å tenke over avlatshandelen, og hvordan kirken missbrukte den. Jeg tenkte på det i ettertid og jeg tror det var den hellige ånd som kom over meg der i trappen, for å få meg til å forstå at troen alene er nok. Vi trenger ikke mer enn den.
Mens jeg krøp på mine knær opp trappen. Var det som om en gledens lyst kom over meg, og jeg fikk en trang til å reise meg. Jeg reiste meg opp og sa høyt og tydelig. Hvem vet at det er slik? Med dette tenkte jeg på at Gud har aldri sagt at vi kan gjøre opp for våre synder på denne måten. Nåden er en gave fra Gud siden han er barmhjertig ovenfor oss syndige mennesker. Derfor ofret han sin sønn for oss.
Denne hendelsen fikk meg til å tenke over avlatshandelen, og hvordan kirken missbrukte den. Jeg tenkte på det i ettertid og jeg tror det var den hellige ånd som kom over meg der i trappen, for å få meg til å forstå at troen alene er nok. Vi trenger ikke mer enn den.